Hjertet banker for Spik-hesten

SØR-ODAL: Full av beundring er undertegnede på vei hjem fra Spikset gård på Skarnes etter et besøk hos Ingrid Gjersøyen Rolstad (72). Ei dame som har vært hesteeier i snart 70 år med nummer 10 051 i DNTs eldste register. Ei bestemt dame som har skrevet seg inn i kaldblodssportens historiebøker med gullskrift.
/Volumes/TGN/Internett/Bilder for web/15-2008/Spikset1
Spikset-familien samlet i 1986. Fra venstre sitter Ingrid Gjersøyen Rolstads mor Herborg og far Lars, deretter Ingrid med odelsgutten Lars Jr på fanget, Karsten Buer og Trygve Rolstad. - Sølvet hører travsporten til, men skal brukes. Laumb-fatet er kransekakefat ved høytidelige anledninger og pokalene er blomstervaser. Melkehesten Jossa erobret krumkakefatet på gården, forteller Ingrid. Foto: TGN-arkiv
Den første hesten, ei hoppe naturligvis, het Gyller Guri. Hun er tippoldemor til Spikeldi som skal prøve å holde unna for gutta i kampen om Lars Laumb-fatet. To Laumb-fat er allerede å finne i den gedigne premiesamlinga som lyser imot oss i storstua på Spikset. Vi er blir tatt imot med åpne armer. Ingrid plukker fram den ene pokalen etter den andre, mens vi står og beundrer. Alle trofeene har sin historie.
- Denne betyr mye for meg, sier Ingrid og viser fram ei sølvskål som er blå inni.
- Den fikk Spikdona i 1985 da hun ble norgesmester. Året før hadde Gunnar Eggen og Trygve, mannen min, rottet seg sammen og bestemt at Spikdona skulle bedekkes. Hun kunne komme tilbake som løpshest, var deres filosofi. Da sa jeg nei. Selv om hun hadde gått litt dårlig og feilet i noen løp, skulle hun ikke bedekkes. Jeg ville ha mer glede av merra. Da hun ble norgesmester året etter, gråt jeg en skvett. En ting var jeg sikker på: Ble hun drektig, ville vi aldri fått henne i løpsform igjen. Hun ble jo ikke kalt «Tjukka» for ingenting, ler Ingrid.
Hun setter skåla tilbake og viser fram et bilde av Spikdona og Hans Johan Olsen. Han var hoppas faste følgesvenn på Eggens stall på Bjerke under løpskarrieren.
- Hans har betydd mye for oss gjennom det arbeidet han la ned i Spikdona. Tenk at han har sluttet som stallmann. Jeg snakket med ham på Bjerke forleden. Han er alltid blid og hyggelig, smiler Ingrid Gjersøyen Rolstad.
Hun smiler ofte, Ingrid. Vi blir bedt med ned i kårboligen for Ingrid er ikke lenger frue i det flotte hovedhuset fra 1813. Sønnen Lars overtok i 1994, og i 1996 flyttet Marit inn. Pokalene står igjen i hovedhuset som en viktig del av gårdens historie.
- Da Marit flyttet inn, flyttet Trygve og jeg ut. Da vi i sin tid tok over, var det huset generasjonsbolig. Vi bodde sammen med mine foreldre Herborg og Lars. Tidene forandrer seg, konstaterer Ingrid.
Hun var eneste barn og dermed enearving til Spikset - en storgård med 600 mål dyrket mark og 1500 mål skog.

Kaffe og mat
I kårboligen blir vi vartet opp med rundstykker og fyrstekake til kaffen. Alt av den hjemmelagde sorten. Det smakes at Ingrid er vant med å traktere.
- Det har vært min jobb å servere kaffe og mat. Jeg har hatt hovedansvaret for ungene og hjemmet. Da jeg vokste opp, skulle jentene det. Derfor måtte jeg ofte være hjemme når kara dro på trav. Det var først da Spikdona begynte å konkurrere, at jeg fikk mulighet til å være mer med, forteller Ingrid.
Det var gjennom faren Lars Gjersøyen, kjent som Bett, at Ingrid ble introdusert for hesten og etter hvert travsporten. Lars hadde raske arbeidshester på gården og ble oppmuntret til å melde på lokalkjøring. Melkehestene Jossa og Guri gjorde det skarpt, og ble starten på historien om Spikset-hestene. Da Guri satte Gyller Guri til verden, ble Ingrid hesteeier for første gang i en alder av fire år. Gårdens totalisatorliv begynner noen år senere - i 1946.
- Da var jeg elleve år og det var stort å være med til Bjerke. Jeg husker jeg hang over gjerdet og fulgte med Gyller Guri og Lemoli. Én vant og en galopperte seg bort. Det er Spik-hestene i et nøtteskall, sier den spreke 72-åringen ettertenksomt.

Spiko betydde mye
Gyller Guris beste avkom ble Spiko. Hoppa ble ikke kjørt med før som 3-åring, men tok grovt for seg på 60-tallet. I premieskapet på gården står blant annet en Meyer-pokal, to NM-trofeer og et Laumb-fat signert Spiko. Hoppa kjørte inn 225 645 kroner og travet så fort som 29.2.
- Spiko betydde mye. Egentlig var hun solgt, men han som kjøpte ville ha hingst. Han har ikke kunnet tilgi seg selv for at han sto over den handelen, ler Ingrid og fortsetter:
- Spiko het egentlig Spikrid helt til hun skulle starte for første gang. Da sto det Spiko i Bjerkeprogrammet. Verken far eller Trygve brydde seg om slikt. Spiko sto her på gården hele livet. Hun ble født, vokste opp og ble trent her. Det var derfor spesielt med henne. Spiko bragte oss ut på mange turer. Blant annet var vi på mange reiser sammen med Astrid og Karsten Buer, som vi etter hvert fikk et godt forhold til.
På spisestuebordet ligger det utklipp og bilder fra hvert tiår siden 1930. En perm er spekket med målfotoer. Det første er fra 1951.
Spiko ble etter hvert satt over i avl. Hennes fjerde og siste føll, Spikdona (e Eldon) så dagens lys i 1977. Hun er neste ledd i sagaen om Spikset-hestene.

Spikdona
Spikdona ble tidlig satt i trening til Gunnar Eggen og var 80-tallets Spik-hest med Derby-seier i 1981 som det gjeveste trofeet. Totalt ble det 47 seirer og 1.3 millioner kroner innkjørt.
- Gjennom Karsten ble vi kjent med Gunnar og Hans som hadde vært stallgutter hos ham. Vi er både Gunnar og Hans evig takknemlige for den jobben de gjorde med Spikdona. Det var de som formet henne. Med Spikdona kunne vi også dra på trav uten at det var arbeid rundt hesten, understreker Ingrid.
Den mellomste datteren, Tora (42), er på besøk. Hun skyter inn:
- Jeg husker at Spikdona var hjemme hver sommer. Det var så flott å se henne fly i det grønne gresset. Vi var alltid spent på hvordan hun kom til å gå overens med resten av flokken, men hun var sjef på tre sekunder.
- Spikdona gikk tom de siste årene hun levde. Årsaken var trolig en hard fødsel da Spikeld kom til verden i 1993. Vi hadde henne som kosehest. Hun fikk være dronning, og ble den siste hesten her på Spikset. Det var i 1997. Da besluttet vi å sende de siste vi hadde igjen av unghester til Martin og Atle Gustav Hoel. Samme år ble stallen revet. Meningen var at vi skulle bygge opp ny, men Trygve døde plutselig i 1998, forteller Ingrid.
Etter en runde med de tre barna - Lars, Tora og Dina - bestemte hun seg for å holde travinteressen vedlike med noen få hester stående på andre staller.

Spikeld og Spikdonar
- Spikeld er den siste som er født her. Jeg husker jeg var med og hjalp ham ut. Han var så stor. Det største føllet som er født her på gården. Jeg dro og dro og trodde aldri det skulle ta slutt, forteller Ingrid.
Hun sendte Spikeld og Spikdonar til Sviland og Kjell Håkonsens stall i 1995.
- Eirik Djuve skulle få bestemme hvem han ville kjøpe. Sammen med Håkonsen bestemte han seg for Spikeld. Vi beholdt Spikdonar som også ble veldig bra, forteller Ingrid.
Spikdonar tjente 325 100 kroner og travet 25.6 på Forus for duoen Håkonsen/Wiig.
- Han fløy ut noen ganger. Til slutt ble han veldig redd og vanskelig å håndtere. Derfor ble han avlivet, forteller Ingrid om hesten som tok hele 15 seirer i 1996 og ble Månedens hest på Forus tre ganger på rad.
- Ikke på noen bane er vi blitt tatt så godt vare på som på Forus, forteller Ingrid om perioden med hest på Vestlandet.
Vi skjønner raskt at hvert tiår har sine hester, sine trenere og sine pokaler. Alle hestene med opphav på Spikset er navngitt av Ingrid, alle begynner med Spik og alle har navn i ett ord.
- Det er slik det skal være. Det er det som er rett, sier Ingrid bestemt.

18.6 i 2000
Spikeld betyr ekstra mye for Ingrid Gjersøyen Rolstad. Hingsten er unntaket som bekrefter regelen om at hoppene fra Spikset er de beste.
- Jeg heier på alle Spikeld-avkom. Før var alle Spik-hester født på Spikset, men nå har mange tatt i bruk Spik-forstavelsen på sine Spikeld-avkom. Jeg har ikke brydd meg om å beskytte navnet. Jeg synes det er hyggelig selv om det har blitt så mange hester med Spik i navnet at jeg har mistet oversikten. Uansett vet jeg at blodet kommer herfra, forteller Ingrid og viser stolt fram en gullring som hun har fått laget.
Inni er det gravert «18.6 år 2000» etter fantomløpet Spikeld gjorde på Forus 29. august det året. Ringen finnes i tre eksemplarer. Foruten mor sjøl, er hver av døtrene beæret med en ring med samme inngravering.
- Den tar jeg ikke av meg før rekorden blir slått her i Norge, sier Ingrid bestemt.

Spikeldi
Spikeldi er femte og foreløpig siste ledd i Ingrid Gjersøyen Rolstads firbeinte gullrekke. Den sju år gamle hoppa føyer seg inn i serien av gode hopper fra Spikset. Hun har nettopp passert 800 000 innkjørt.
- Så lenge Spikeldi viser framgang og er ved god helse, skal hun ikke over i avl. Det er det jeg som bestemmer, sier gamlemor og blir for første gang litt svart i øynene.
- Veldig mange individer er ikke klare for stor fart tidlig. Det er farlig med tøff belastning for tidlig. Kroppen er myk og har ikke satt seg. Man må ha tid til å vente. Samtidig må jeg si jeg er skuffet over at DNT ikke følger opp med oppdretterpremier. Det motiverer ikke til videre avl, sier Ingrid bestemt.
Det svarte vi så i blikket for litt siden, er borte. Ingrid vender samtalen tilbake til alle de som har hjulpet til med hestene opp gjennom årene.
- Vi har bestandig hatt flinke folk til å hjelpe oss med hestene, både her hjemme og hos de forskjellige trenerne. Kårboligen var tidligere røkterbolig og huset gårdskarene. Det er vanskelig å trekke fram noen, men Kåre Sagen er den som har vært her lengst. Åsmund «Krølle» Pedersen var også trofast, forteller Ingrid, og vi ser at hun blir blank i øynene.
Blank i øynene blir hun også når hun snakker om Hans Johan Olsen, og når hun snakker om Frida Hoel.
- Jeg må få takke Frida for den jobben hun gjør med Spikeldi. Den er unik. Hun jobber så lett, og så er hun alltid så godt orientert. Det virker som om far og datter Hoel har god kontakt. Det er godt å vite at Frida er så rolig med Spikeldi, skryter Ingrid.
- Jeg gjør ingenting jeg, vet du. Jeg må stole på folk rundt meg. Før bestemte far og Trygve hingster og tok seg av hestepraten. Nå er det familien Hoel jeg støtter meg til. Jeg serverer kaffe og mat og betaler regningene, sier Ingrid beskjedent.

Neste generasjon
Den nye generasjonen på Spikset lar hest være hest. Stallen er byttet ut med en moderne korntørke. Et stort lager for poteter er med på å gi livsgrunnlag på gården. Oppdrett av travhest, som 1970-utgaven av bokserien Norske gardsbruk forteller om, er en saga blott.
- Det er vemodig at det ikke er hester her lengre, men jeg skjønner at Lars, med jobb både på gården og utenom, ikke har tid, hevder Ingrid.
I stedet gleder Ingrid seg over at datteren Tora har gjenopptatt interessen og også vil føre den firbeinte slekta videre.

Tillit
Tora har tatt opp igjen hesteinteressen i voksen alder. Som husfrue på Svanaasen gård i Elverum har muligheten bydd seg.
- Jeg synes mor viser meg veldig mye tillit når vi nå skal føre blodet videre. Datteren min Bibbi (17) er interessert. Hun fikk Spikduva (e Sjefen u Spiklassi) i konfirmasjonspresang. Spikduva er tre år og står hos Bjørn Steinseth på Starmoen. Jeg har vokst opp med hester hjemme. Derfor vil jeg gjerne ha dem i nærheten så vi kan følge med og reise på besøk i stallen. Mor har vært hos Bjørn og har tro på ham, forteller Tora.
Ingrid sørget for innredning av seks bokser som er satt opp i låven på Svanaasen. Her står åringen Spikveni (e Åsajerven u Spiklassi).
- Sansene har våknet til liv igjen. Jeg har ingen ambisjoner om å trene, men jeg synes det er deilig å gå i stallen og fôre, stelle og
gjøre reint. Det er vanskelig å si hva framtida bringer, og jeg kan ikke love nye pokaler, men jeg har tro på det vi driver med, sier Tora bestemt - akkurat slik vi har hørt hennes mor snakke.
Det er som det blir sagt: Jentene på Spikset er sta, egne og vet hva de vil. Enten de går på to eller fire bein...

Stolt av slaget
Ingrid Gjersøyen Rolstad har trappet ned. Hun sitter igjen med én løpshest (Spikeldi) og ei avlshoppe (Spiklassi). Begge står hos far og sønn Hoel.
- Jeg er stolt av hestene mine, av slaget. Penger har vært motivasjonen. Til nå har det gått rundt økonomisk, og da er jeg fornøyd. Det er spenningen med hesten og å få til et dyr som er drivkraften. Når jeg ser på alt sølvet i premieskapet, skjønner jeg hvor heldig jeg har vært. Det er så mye spenning der at jeg nesten får vondt i brystet bare av å tenke på det, sier Ingrid Gjersøyen Rolstad og legger til: - Det er plass til flere pokaler, men bare tanken på å få være med i et nytt løp til heder og ære for hestemannen Lars Laumb, gjør meg glad.

På vei hjem
Det snør ikke. Det regner. Det føles som om dråpene pisker mot frontruta. Som for å understreke at vi befinner oss i 2008. Vinter er ikke vinter lengre. Jeg lar tankene vandre fra Spikeldi, tilbake til mormor Spikdona, hennes mor Spiko og hennes mor igjen - Gyller Guri. Gyller Guri som var starten på Ingrid Gjersøyen Rolstads Spikset-kapittel. Selv om det har vært mye hardt arbeid, har hun jammen vært heldig, den bestemte, men godeste Ingrid Gjersøyen Rolstad. Tirsdag fyller hun 73, dagen før kampen om årets Laumb-fat skal avgjøres. Vi sier: Gratulerer med dagen!


Tok bilen og dro

/Volumes/TGN/Internett/Bilder for web/15-2008/Spiko
Ingrid Gjersøyen Rolstad bråstakk fra Skarnes til Oslo på Laumb-dagen 1963 og møtte opp på seremoniplass med sønnen Lars på armen - til Karsten Buers store fryd. Framme i Spikos hode står en noe forundret ektemann og far Trygve Rolstad. Foto: Erik Widén
Ingrid Gjersøyen Rolstad er ei dame forut for sin tid. Hør bare her: Året var 1963. Kara var på vei inn til hovedstaden, men Ingrid måtte bli igjen hjemme for å passe gård og barn.
- Det syntes jeg var dypt urettferdig. Etter å ha tenkt litt, foreslo jeg for ei av innejentene - kona til stallkaren Krølle - at vi skulle ta fars bil og kjøre til Oslo. Jo, hun var nå litt kjent i byen etter å ha bodd der... Vi fant et barnesete som neppe hadde blitt godkjent i dag, puttet Lars, som da var to, i bilen og satte kursen for byen. Jeg hadde aldri kjørt til Oslo, men vi fant veien. I lyskrysset før Bjerke var det veldig trafikk, og jeg kom meg ikke over. Til slutt tok jeg sats og kjørte over på oransj!
- Spiko vant løpet. Da jeg møtte opp på seremoniplass for å hente fatet, fikk mange seg en overraskelse, ler Ingrid mens hun blar i sin skriftlige «Balder» og meddeler:
«Lars Laumbs løp ble i 1963 kjørt 20. oktober. Spiko vant på 30.5, Karsten Buer kjørte og det var 1500 kroner i førstepremie!»


Slik er det originale Lars Laumb-fatet!

/Volumes/TGN/Internett/Bilder for web/15-2008/Spik_laumbfat
Ingrid med det originale Laumb-fatet fra 1963. Foto: Kristine Kihle
Ingrid Gjersøyen Rolstad kan ikke bare sin egen, men også kaldblodssportens historie. Her viser hun fram Spikos Laumb-fat fra 1963.
- For en del år siden var jeg på Bjerke og overvar Laumb-løpet. Vinneren var kåret, og jeg gikk for å gratulere da jeg til min forskrekkelse så at hesten midt på fatet var byttet ut med noe som skulle ligne en hestesko. Jeg ble helt forferdet, forteller Gjersøyen Rolstad som visste råd.
Hennes far Lars var ikke bare oppdretter og hesteeier ved siden av at han ofte kusket selv. Han var også tillitsvalgt i DNT. Han gikk bort i 1984. Da benyttet Ingrid anledningen. I farens begravelse med hele DNTs styre på plass.
- Etter min mening skal man ikke tukle med det originale. Jeg tok mot til meg og fortalte dem hva jeg mente. Året etter var hesten tilbake i midten av fatet, forteller Ingrid som bare er delvis fornøyd.
- Fortsatt mangler det en hank på hver side av fatet, sier hun bestemt.


Kontakten med kusken


Tidligere var det eierdrakter også i Norge.
- Jeg hadde grønn drakt med grå striper på ermene, forteller Ingrid Gjersøyen Rolstad.
- Noe av det som er blitt borte underveis, er kontakten med kusken. De har ikke tid lengre. Tidligere måtte de skifte drakter mellom løpene. Man fikk da høre om løpet hesten hadde gått. Da hadde kuskene også tid til å spise ei brødskive. For kaffe og niste var alltid med. Når det er sagt, er jeg godt fornøyd med Geir Vegard Gundersen. Han er oppmerksom og blid. Uansett om vi står på tråkka eller er på Bristol, finner han oss og gir oss et nikk før løpet.


Før og nå


Travsporten har forandret seg mye på de 70 årene Ingrid Gjersøyen Rolstad har vært med.
- Alt har endret seg. Tenk på logistikken. Veinettet er helt annerledes enn da jeg begynte. Da tok det lang tid å reise til Oslo, med møteplasser langs veien slik at man kom seg fram med lastebil. Nå går det så fort til byen at man ikke har tid til å stoppe engang, sier Ingrid.
- Kommunikasjonen har også forandret seg veldig. Før hadde vi verken tv-sendinger, mobil eller Internett. Du måtte møte opp på travbanen for å se. I dag føles det som om jeg står alene på tråkka når jeg har hest til start. Jeg husker ennå spenningen jeg følte da karene var på trav og jeg ventet hjemme. Ofte skjønte jeg om det hadde gått bra eller dårlig da de tok i døra. I dag hender det at jeg ringer hjem rett etter et løp og får opplyst kilometertida før den er opplyst på banen. De som sitter hjemme og følger løpene, får med seg mer enn vi som er på banen. Det er forandring, det!


42 tommers flatskjerm


På tross av sin alder er Ingrid Gjersøyen Rolstad med på notene. En splitter ny og stor flatskjerm står i stua i kårhuset. Rikstoto Direkte er en selvfølgelighet.
- Jeg hadde så liten tv at jeg ikke så nummerskiltene engang. Derfor måtte jeg kjøpe meg en stor tv. Når det er sagt, er jeg skuffet over RD. De tenker kun på spillerne, ikke hesteeierne. De tar nesten aldri med noe fra seremoniplass. De er kun opptatt av odds og hester som varmer opp, mener Ingrid.
- Jeg kjøpte en datamaskin også og gikk på datakurs, men et tordenvær ødela den, forteller mor Ingrid, mens Tora fyller på med en god historie:
- Tidligere, da far levde, var det ikke lov å heie verken når vi var på kjøring eller når vi så løp på tv. Selv ikke når det var reprise, var det lov å slippe jubelen løs eller tulle før løpet var i mål. Jeg husker godt at vi hadde Spikdonas Derby-seier på video. Alle som var innom fikk se løpet. Til slutt klarte ikke storebror Lars å dy seg. Da Spikdona kom ut på oppløpet, ropte han: «Nå galopperer ´a!». Da fikk han et strengt hysj! Nå, med bare mor igjen, er det lov å rope og heie akkurat så mye vi vil. Det er en stor endring, det også.
Ingrid Gjersøyen Rolstad spiller aldri på egne hester, men det hender hun kjøper seg en 96 kroners lyntotobong.
- Jeg må jo støtte hestesporten, sier kvinnen som har gitt til travsporten gjennom sine gnistrende hester i 70 år!

Annonser - Markedsplassen